1 dag

1 dag, men dog en hel dag. Jeg begynte å kjenne det i går kveld, når rusen av gode følelser ble borte. Vondt i hodet, så sinnsykt vondt i hodet og nakken og skuldrene. Vondt i ryggsøylen, eller i margen, jeg vet ikke. Ingen stillinger funker eller gjør meg avslappet, heller rastløs og utilpass. Drittopplegg. Det føles ut som dagen derpå etter en morsom kveld på byen. Lyder blir skjærende i hodet, jeg klarer ikke konsentrere meg eller fokusere lenge av gangen. Øynene følger ikke impulsene fra kroppen, men henger igjen og kjennes ut som fremmed i hodet mitt. Det gjør vondt å fokusere og flytte blikket. Lyset er altfor skarpt og solbriller hjelper ikke. Jeg må hvile, men dagen i går var kjempefin.

Sjokoladetrøfler og nye batterier

Når overskuddet plutselig kommer etter en lengre nedtur, da rir jeg på den gode følelsen og gjør så mye jeg kan uten å tenke på at jeg må spare på kreftene. Da farer jeg over kjøkkenet med akrylpistol, skjærer til lyslister, pusser bunadsølv, rydder og lager sjokoladetrøfler av dadler. Jeg trenger ikke å sove eller hvile meg. Jeg er uovervinnelig og holder ut i all slags vær som drygolin. Det er som om jeg har fått nye batterier bare at jeg vet ikke hvor lenge de holder. En dag? en dag til? kanskje de holder en uke? hehe, neppe, men jeg har overskudd nå, digg. Og kjøkkenet ser kjempebra ut.

Gulp og siklestativ

En bitteliten lyd fra en perfekt liten kropp og vips så er alt snudd oppned. Alt som var kjent er blitt fremmed i møte med deg. Litt om litt finner vi ut av det. Små, små skritt tar vi sammen. Du lever dine første timer og jeg er din mamma.

9 måneder og 2 uker er gått og vår lille såpeboble sprekker når vi møter hverdagen. For en fin tid vi har hatt lillegull. Med alle oppturer og nedturer, smil, tårer, latter, lek og ikke minst-gulp.

Noen ganger virker det som du er en container full av gulp. Hjelpes. Du er veldig snill da, som hjelper mamma og tørke opp. Så flink at det er umulig å finne igjen gulpeplassen etter du først har malt det utover gulvet for derretter å åle deg gjennom det og tørke det opp med klærne dine. Noen ganger merker jeg det ikke før jeg selv blir full av gulp av å kose med deg. Og sikkel. Ett skikkelig siklestativ. Jeg kan ikke tro at vi i 7 mnd har ventet spent på dine små tannebisser. "Ja han klør så veldig på gommene sine stakkar, sikler som ett overfylt badekar fordi han får tenner skjønner du" 9 mnd 2 uker og fremdeles ingen tenner.

Du er så god. Jeg bruker timer på å lage deilig fruktglass og middag til deg og du synes det er bedre med tran.

Jeg vil sove, men du er klar for lek og fart. Jeg trenger en timeout, men du vil leke klatrestativ. Jeg vil sitte å se på, men du vil gå i armene mine fra rom til rom. Jeg må vaske klær, men du vil leke frimerke. Du vil sove og jeg savner deg helt til dagen kommer. Fin, fin tid.
Likevel, fremtiden banker på døren og lurer på om jeg kommer tilbake til virkeligheten snart? Ok da. Gi meg en liten uke så er jeg der. Nå skal du og pappa ha guttetid og det vet jeg blir helt perfekt. Du har verdens beste pappa. Når høsten kommer og pappa skal på skolen, da skal du få passe på farmor og farfar. Du er så heldig, ingen stress, bare kos.

Takk for all kos jeg har tatt fordi du ikke har tid til å sitte stille. Takk for all latter og smil du gir meg hver eneste dag. Du er den beste lille snuppedassen som finnes og jeg skal savne deg mens jeg er på jobb. Du er meg en fining. Mamma elsker deg.

 

 

 

Fasttelefon, vhs og stasjonær tjukk pc

Før brukte jeg ventetiden på å røyke mest mulig før jeg skulle sitte innelåst på en buss (beklager til alle i min fortid for den stanken jeg påtvang dere), det gjorde liksom tiden kortere og jeg følte meg ikke så alene.
 

Den tiden er forbi, nå har jeg ny musikk på øret rett fra radio samtidig som jeg har tilgang til hele verden på min utrolig smart(e)telefonen. Jeg klikker meg rundt på internettet som en verdensvant tenåring på interrail. Jeg tar bilder og skriver blogg. Fyttikattta. Fasttelefon, vhs og stasjonær tjukk pc UTEN INTERNETT, jeg husker dere såvidt. Velkommen hele verden i min lomme.

4 1/5 mnd MB

Innlegg nr 100. Det bør handle om noe som ikke forekommer så ofte, noe i livet som har snudd tilværelsen oppned.

Jeg er blitt mamma.

Jeg kan ikke tro at JEG er mamma. Jeg kan ikke tro at JEG er den personen som kan trøste når ingen andre kan det. Jeg kan ikke tro at noe så naturlig kan føles så vanskelig og unaturlig. Jeg kan ikke tro at når han er lagt for kvelden så kjenner jeg ett savn fordi vi ikke skal være sammen før morgenen. Alle følelser beskrives med gradsadverb. Alt er veldig skummelt, veldig fantastisk, veldig utmattende, veldig følelsesmessig. Det er vidunderlig og helt anderledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har fått en ny og dypere respekt for min egen mamma.

Det er gått fire og en halv mnd inn i den nye tidsregningen MB (med baby). Livet har ett nytt fokus og noen er avhengig av meg. Hver dag lærer han meg nye ting og jeg vokser med oppgaven. Vi skal nok finne ut av dette sammen. Mamma + pappa + lille Ludvig.

Ubudne gjester

Det ligger rett der inne. Bare ett tynt lag, som cellofan, hindrer det fra å renne over. Jeg klamrer meg fast til kontrollen, men kjenner at den svinner henn som sand mellom fingrene. Nå er de her igjen. Jeg ser dem. De hilser på meg med takk for sist. Det er tomhet og broren utilstrekkelig som har tatt med seg kaos og tankekjør. Jeg venter høflig på deres avskjed.

Ydmyk, utslitt og lykkelig.

Det ligger en partyhatt på bordet. 3 sterke, knallgule solsikker smiler mot taket. Ballonger på gulvet og en fløyte på benken. Noe har foregått.

Hun bare sitter der ved bordet og tømmer hjertet sitt i ett kort som skal leveres med en liten gave på en bursdagsmiddag. Hun er så varm, kjolen får bare vente litt før den kler inn kroppen. Sminken tar hun etterpå, må bare få ferdig dette kortet først.

"Du må kle på deg nå med en gang" Hun skjønner ingen ting, hører ett leven utenfor vinduet.
"Ha på deg kjolen nå med en gang!!" Hun blir nesten litt engstelig, hva skjer?

Inn døren strømmer det mennesker med store smil, partyhatter og fløyter. De bærer på gaver og ballonger og kurver fulle av mat og roper navnet hennes. Hun skjønner ingen ting og tårer renner i strie strømmer nedover fjeset. De omringer henne, klemmer henne og sier vakre ord i øret hennes. Hun gråter og gråter og får ikke puste.

En av dem holder en sort plastic armchair rocker fra Eames pakket inn i en rød sløyfe i utstrakte hender. Tårene bare strømmer på.

"Bare sett deg ned" "Pust" "Alt er fikset" Det vrimler av mennesker som lager kaffe, dekker bord og setter frem de deiligste kaker, salater, sjokolade og brus. Vips er hele leiligheten forvandlet til en babyshower ulikt noe hun har sett i hele i hele sitt liv. Babybjörn vippestol, sovesammen madrass, de fineste strikketøy, smokker, smekker, bleier, kluter, bilder og en gyngestol hun har ønsket seg siden den dagen hun begynte å studere. Den skulle bli det første designmøbelet hun skulle kjøpe seg,
en dag i livet.
Hvem har slike venner?

Jeg forstår ikke hva jeg har opplevd. Det er ubeskrivelig. Jeg er ydmyk og utslitt og lykkelig. Jeg elsker dere! Tusen takk!

Forandre fortiden

Noen ganger innhenter fortiden meg. Dumme ting jeg har sagt eller gjort ruller foran øynene mine og forteller meg at jeg er et dårlig menneske. Det vokser i meg som en kreftsvulst og spiser meg opp innvendig. En arkitekt sa engang at det eneste som manglet på mesterverket var en feil. Er det slik med oss mennesker også? Jeg streber etter å være et bedre menneske, jeg kan alltid være bedre, kan jeg være helt perfekt? Vil "perfekt"nødvendigvis si helt uten feil? Det føles ut som fraskrivelse av ansvar, skal man ikke alltid prøve å være en bedre versjon av seg selv? Det verste er at jeg ikke kan forandre fortiden. Sagt er sagt, gjort er gjort, jeg må leve med det. Det gjør så vondt, men det er kanskje greit.

Tårer på kinnet mitt

De lager små striper nedover kinnet mitt og gjør ansiktet stivt og ømt. Jeg tørker og tørker, men det bare vil ikke slutte. Det minner om det jeg har sett på vinduene mine de siste ukene. Jeg er egentlig ikke så lei meg, kanskje bare litt og litt syk, men aller mest gråter jeg av mangel på en annen reaksjon. Slik har det alltid vært med meg. Veldig glad-da må jeg gråte litt, veldig redd-da må jeg gråte litt, rørt eller sint-likeså.

Jeg treffer vennene mine, vi drikker kaffe og deler historier fra livet. Det er glede, forventninger, sorger og fortvilelse. Tørre å være åpen og ærlig med sine følelser og la andre ta del i sin sårbarhet krever så vanvittig mye. Det forbeholder en tillit som gjør meg ydmyk. Jeg beundrer deres pågangsmot, gleder meg i deres lykke og gråter for deres smerte. Jeg kjenner på det langt inne i kroppen min, det trykker og trykker helt til det lager striper nedover kinnet mitt, noe annet er uungåelig.

Bare fordi jeg kan

All sminke er fjernet, ansiktet er vasket med glovarm klut, kroppen har flyttet inn i nattbukse som føles som fløyel mot en sliten hud. Klokken er 20.30, det er tirsdagskveld og ungdomstid. Min bror ville sagt at jeg har gitt opp livet (flir), men jeg sier jeg VELGER dette framfor all (annen)fest og glede denne kvelden. Jeg er alene hjemme, hører på popgull med Saint Etiennes favorittlåter på wimp. Jeg drikker pukka-te fra altforstor kaffekopp, tenner lys og spiser Häagen-dazs rett fra boksen. Bare fordi jeg kan.