Familien min har en båt. En kjeeeempe stor, gammel redningskøyte som min svigerfar kjører turer med på sommeren. Flere ganger har jeg fått bli med ut på "havet" og sett landet vårt, eller deler av det, eller egentlig mest kyststripa herfra til Halten og Trondheimsfjorden, eller som jeg helst vil kalle det-HAVET og NORSKEFJORDEN.
Jeg har er så utrolig stolt av den båten og hvordan svigerfar håndterer den store båten helt alene. Eller når barna overtar så far kan slappe av. Det er med ett stolt hjerte jeg følger med de "små" svigerinnene mine som springer fram og tilbake og lemper trosser, fendre, hopper på land, legger til kai og styrer båt. De roper korte konsise meldinger til hverandre i ett språk jeg ikke forstår, fram og tilbake-inn til styrman og ligeså ut igjen til matrosene. Artigst er det når voksne menn tror de trenger hjelp-prøver å hjelpe til-blir pent bedt om å vennligst holde seg unna. Jeg er så stolt.
Uansett hvor vi kjører med denne båten kommer det folk ut av hulene sine som vinker, tar bilder og skal "prate båt". Vi sitter på dekk-vinker tilbake og nyter livet i fulle friske åndedrag, tilsynelatende uaffektert av oppstyret. Jeg er ALDRI upåvikret, jeg lyser som en sol innvendig og er så stolt ALLTID.
Båten er solgt nå. I helgen var familiens aller siste tur med Willie Wilhelmsen. Det betyr ca 70 tonn mindre båt i livet, men tilnærmet like mye gode minner i hjertet og bilder på macen.
