Ååå, der var du. Den biten som manglet som gjorde at jeg aldri følte meg hundre prosent. Den biten som jeg har prøvd å glemme, men som alltid har fått hjertet mitt til å slå litt fortere. Jeg visste hva det var hele tiden, det har pirket på sjelen min, "men jeg trenger det ikke, jeg klarer meg fint uten".
Prøv å leve uten å puste, prøv å ikke tenke på det du elsker.
Det triller en liten tåre nedover kinnet mitt. Det føles ut som den har reist helt fra hjertet og den bærer med seg ett ønske. Jeg sukker som om jeg er nyforelsket. Gjett hvem som skal begynne å danse igjen.
