Bare fordi jeg kan

All sminke er fjernet, ansiktet er vasket med glovarm klut, kroppen har flyttet inn i nattbukse som føles som fløyel mot en sliten hud. Klokken er 20.30, det er tirsdagskveld og ungdomstid. Min bror ville sagt at jeg har gitt opp livet (flir), men jeg sier jeg VELGER dette framfor all (annen)fest og glede denne kvelden. Jeg er alene hjemme, hører på popgull med Saint Etiennes favorittlåter på wimp. Jeg drikker pukka-te fra altforstor kaffekopp, tenner lys og spiser Häagen-dazs rett fra boksen. Bare fordi jeg kan.

Barbeint på grusen

Noen ganger føles livet som å gå barbeint på grusen, hvert skritt må planlegges nøye. Ingen ting er på riktig plass i kroppen og hvert minutt føles ut som en tur til sydpolen, lang og strabasiøs. Noen ganger er himmelen svart hele dagen og veien full av holke som gjør det umulig å bevege seg fremover. Det ligger som en tykk smog over det faktum at jeg blir utfordret og vokser i meg selv hver dag. Det er bare så utrolig vanskelig å se det med hodet fult av vatt. Jeg blir gal av meg selv og skulle ønske jeg kunne være en annen, hvem som helst.

I samme minutt som jeg skriver dette tenker jeg på hva jeg egentlig ville byttet bort sånn på virkelig, ikke mannebeinet, ikke familien, ikke jobben, ikke de vakre menneskene jeg omgir meg med og jeg innser at det bare må være slik noen ganger. Fult av smog.

Jeg spøler rundt i mitt eget univers og bare håper at solen vil skinne igjen, snart. Hurra for livet.