Ydmyk, utslitt og lykkelig.

Det ligger en partyhatt på bordet. 3 sterke, knallgule solsikker smiler mot taket. Ballonger på gulvet og en fløyte på benken. Noe har foregått.

Hun bare sitter der ved bordet og tømmer hjertet sitt i ett kort som skal leveres med en liten gave på en bursdagsmiddag. Hun er så varm, kjolen får bare vente litt før den kler inn kroppen. Sminken tar hun etterpå, må bare få ferdig dette kortet først.

"Du må kle på deg nå med en gang" Hun skjønner ingen ting, hører ett leven utenfor vinduet.
"Ha på deg kjolen nå med en gang!!" Hun blir nesten litt engstelig, hva skjer?

Inn døren strømmer det mennesker med store smil, partyhatter og fløyter. De bærer på gaver og ballonger og kurver fulle av mat og roper navnet hennes. Hun skjønner ingen ting og tårer renner i strie strømmer nedover fjeset. De omringer henne, klemmer henne og sier vakre ord i øret hennes. Hun gråter og gråter og får ikke puste.

En av dem holder en sort plastic armchair rocker fra Eames pakket inn i en rød sløyfe i utstrakte hender. Tårene bare strømmer på.

"Bare sett deg ned" "Pust" "Alt er fikset" Det vrimler av mennesker som lager kaffe, dekker bord og setter frem de deiligste kaker, salater, sjokolade og brus. Vips er hele leiligheten forvandlet til en babyshower ulikt noe hun har sett i hele i hele sitt liv. Babybjörn vippestol, sovesammen madrass, de fineste strikketøy, smokker, smekker, bleier, kluter, bilder og en gyngestol hun har ønsket seg siden den dagen hun begynte å studere. Den skulle bli det første designmøbelet hun skulle kjøpe seg,
en dag i livet.
Hvem har slike venner?

Jeg forstår ikke hva jeg har opplevd. Det er ubeskrivelig. Jeg er ydmyk og utslitt og lykkelig. Jeg elsker dere! Tusen takk!

Forandre fortiden

Noen ganger innhenter fortiden meg. Dumme ting jeg har sagt eller gjort ruller foran øynene mine og forteller meg at jeg er et dårlig menneske. Det vokser i meg som en kreftsvulst og spiser meg opp innvendig. En arkitekt sa engang at det eneste som manglet på mesterverket var en feil. Er det slik med oss mennesker også? Jeg streber etter å være et bedre menneske, jeg kan alltid være bedre, kan jeg være helt perfekt? Vil "perfekt"nødvendigvis si helt uten feil? Det føles ut som fraskrivelse av ansvar, skal man ikke alltid prøve å være en bedre versjon av seg selv? Det verste er at jeg ikke kan forandre fortiden. Sagt er sagt, gjort er gjort, jeg må leve med det. Det gjør så vondt, men det er kanskje greit.

Tårer på kinnet mitt

De lager små striper nedover kinnet mitt og gjør ansiktet stivt og ømt. Jeg tørker og tørker, men det bare vil ikke slutte. Det minner om det jeg har sett på vinduene mine de siste ukene. Jeg er egentlig ikke så lei meg, kanskje bare litt og litt syk, men aller mest gråter jeg av mangel på en annen reaksjon. Slik har det alltid vært med meg. Veldig glad-da må jeg gråte litt, veldig redd-da må jeg gråte litt, rørt eller sint-likeså.

Jeg treffer vennene mine, vi drikker kaffe og deler historier fra livet. Det er glede, forventninger, sorger og fortvilelse. Tørre å være åpen og ærlig med sine følelser og la andre ta del i sin sårbarhet krever så vanvittig mye. Det forbeholder en tillit som gjør meg ydmyk. Jeg beundrer deres pågangsmot, gleder meg i deres lykke og gråter for deres smerte. Jeg kjenner på det langt inne i kroppen min, det trykker og trykker helt til det lager striper nedover kinnet mitt, noe annet er uungåelig.

Bare fordi jeg kan

All sminke er fjernet, ansiktet er vasket med glovarm klut, kroppen har flyttet inn i nattbukse som føles som fløyel mot en sliten hud. Klokken er 20.30, det er tirsdagskveld og ungdomstid. Min bror ville sagt at jeg har gitt opp livet (flir), men jeg sier jeg VELGER dette framfor all (annen)fest og glede denne kvelden. Jeg er alene hjemme, hører på popgull med Saint Etiennes favorittlåter på wimp. Jeg drikker pukka-te fra altforstor kaffekopp, tenner lys og spiser Häagen-dazs rett fra boksen. Bare fordi jeg kan.

Barbeint på grusen

Noen ganger føles livet som å gå barbeint på grusen, hvert skritt må planlegges nøye. Ingen ting er på riktig plass i kroppen og hvert minutt føles ut som en tur til sydpolen, lang og strabasiøs. Noen ganger er himmelen svart hele dagen og veien full av holke som gjør det umulig å bevege seg fremover. Det ligger som en tykk smog over det faktum at jeg blir utfordret og vokser i meg selv hver dag. Det er bare så utrolig vanskelig å se det med hodet fult av vatt. Jeg blir gal av meg selv og skulle ønske jeg kunne være en annen, hvem som helst.

I samme minutt som jeg skriver dette tenker jeg på hva jeg egentlig ville byttet bort sånn på virkelig, ikke mannebeinet, ikke familien, ikke jobben, ikke de vakre menneskene jeg omgir meg med og jeg innser at det bare må være slik noen ganger. Fult av smog.

Jeg spøler rundt i mitt eget univers og bare håper at solen vil skinne igjen, snart. Hurra for livet.