Tårer på kinnet mitt

De lager små striper nedover kinnet mitt og gjør ansiktet stivt og ømt. Jeg tørker og tørker, men det bare vil ikke slutte. Det minner om det jeg har sett på vinduene mine de siste ukene. Jeg er egentlig ikke så lei meg, kanskje bare litt og litt syk, men aller mest gråter jeg av mangel på en annen reaksjon. Slik har det alltid vært med meg. Veldig glad-da må jeg gråte litt, veldig redd-da må jeg gråte litt, rørt eller sint-likeså.

Jeg treffer vennene mine, vi drikker kaffe og deler historier fra livet. Det er glede, forventninger, sorger og fortvilelse. Tørre å være åpen og ærlig med sine følelser og la andre ta del i sin sårbarhet krever så vanvittig mye. Det forbeholder en tillit som gjør meg ydmyk. Jeg beundrer deres pågangsmot, gleder meg i deres lykke og gråter for deres smerte. Jeg kjenner på det langt inne i kroppen min, det trykker og trykker helt til det lager striper nedover kinnet mitt, noe annet er uungåelig.