Ett nytt år

Det er alltid så rart. Årstidene er forbi, gleder er bevart, tårer er glemt og brått starter alt på nytt igjen. Dette året vil bli helt anderledes enn det forrige. Vi setter oss nye mål, søker nye utfordringer og venter med barnslig lyst på det som ligger i vente. Jeg tror 2011 vil stå som en milepel i livet mitt i mange år framover. Store forandringer, sterke følelsesmessige karuseller, store gleder og tunge sorger som alle gav meg synlige og usynlige merker i kropp og sjel. Summen av alt dette har lært meg noe om livet og meg selv og jeg er kommet styrket ut av det. En milepel. Likevel, 2012 har allerde gitt meg ett lite hint om det som skal komme og jeg er mildt sagt mer enn ydmyk, nervøs og spent. Jeg har skrevet ned mine ønsker og drømmer for dette året og hva jeg forventer av meg selv. Med dette i hjerte går jeg med liv og lyst inn i det nye året og er klar for å kaste meg på livets berg og dalbane.

statist

Jeg tenker på det av og til hvordan vi dras inn i andres verden og hvordan andre krysser min uten at vi legger merke til det. Det hender noen ganger når jeg er ute og går. Jeg i mitt tempo, møter ett annet menneske og veiene våre krysses akkurat slik at ingen av oss må vike. Ingen må verken gå saktere eller fortere, vi bare krysser hverandres verden helt perfekt med så liten margin at jeg kan kjenne på varmen de etterlater seg.

Det har skjedd flere ganger i det siste, som om universet prøver å si meg noe. Det slår meg at vi alle spiller rollen som statist i en hendelse hos en annen. Det er rart og jeg blir smal av å tenke på det.

Nyforelsket

Ååå, der var du. Den biten som manglet som gjorde at jeg aldri følte meg hundre prosent. Den biten som jeg har prøvd å glemme, men som alltid har fått hjertet mitt til å slå litt fortere. Jeg visste hva det var hele tiden, det har pirket på sjelen min, "men jeg trenger det ikke, jeg klarer meg fint uten".

Prøv å leve uten å puste, prøv å ikke tenke på det du elsker.

Det triller en liten tåre nedover kinnet mitt. Det føles ut som den har reist helt fra hjertet og den bærer med seg ett ønske. Jeg sukker som om jeg er nyforelsket. Gjett hvem som skal begynne å danse igjen.

Drøm for livet

"Drøm eller dø" sa lillebroren til venninna mi.

Jeg er så enig. Det er utrolig viktig med drømmer og ikke minst og verne om dem. Man skal aldri kimse av noens drømmer og man skal ikke dele de med hvem som helst. Jeg forteller drømmene mine til de som tåler å høre dem, som kan bære dem sammen med meg og respektere dem. Ingen skal noensinne fortelle meg at jeg drømmer for stort eller urealistisk. Stor og urealistisk kan du være selv! Jeg er omringet av venner og familie som oppnår de fantastiske ting, som følger drømmene sine hver dag og som kjemper hardt og ofrer mye, men det er verd det for målet er så tydelig. Det gjelder å bruke det livet man har fått og gjøre så mye man kan ut av det. Det er så altfor kort. Lev, drøm og la drømmene fornye seg og utvikle seg.

Drømmer gjør at jeg holder meg flytende-slutter jeg-drukner jeg.

I'm in love with my life.
Da snakker jeg om summen av det hele. Jeg inkluderer alle oppturer og nedturer, forventninger og skuffelser, gleder og hodepine. Jeg har ikke alt på stell og jeg vil heller være litt rotete. Jeg har ikke alle svarene og jeg vil heller lure. Jeg kommer ikke alltid til føle slik vell av lykke og takknemlighet, men det er slike dager med slike følelser jeg sparer i et skrin slik at jeg kan se på dem når solen er borte.

Fredagsgull

Det er tente lys rundtforbi i huset. Ovner er skrudd på, pledd og ullsokker er tatt ut av skapet, brått ble det høst. Storebroren min minner meg på at vi faktisk har hatt en kjempe fin sensommer-det vises på utepils skalaen-men det glemmer jeg lett når regnet pøser ned og jeg helst skulle hatt en ekstra genser under HellyHansen "allværsjakka" mi(som egentlig bare funker når det regner og er bittelitt kaldt).
Skittentøyskurven har gulpet opp flere plasser på gulvet og skriker etter oppmerksomhet, men jeg vender bakhodet til, smyger meg under ulvepleddet og tenker at det mest sannsynlig fikser seg selv. Det er rolig stemning i hjemmet, iskald Carl på bordet og fredagsgull på tv. Det er sannelig inderlig godt med fredag.

Ett paradis i slutten av august

4 mennesker på årets siste tur til Paradisbukta ved Luktvatnet. Hva har skjedd? Solen lover sitt fravær men overrasker oss med sitt nærvær og gir oss høyvær på gradestokken. Vi er helt i sjokk og tar det til etterretning. Broren min føler en trang til å bade og farmor nikker forståelsesfult og forteller om hvordan man virkelig våkner når man bader kroppen sin i (is)vannet. Vi andre ser bort, unngår øyenkontakt, holder oss på avstand og tar bilder av madnessen.

Rekefest, båltid, vin og skattejakt. Livet er deilig i Paradisbukta.

Pstereo menneska

Pstereo - vill og gal og deilig festival midt i hjertet av byen. Øl i maisglass, mat fra kartong og do som lukter av blomster (målt i festival-lukt-utedo-skalaen). Jeg er godt fornøyd med hele arrangementet.

Bare en slik dag

Det er bare en slik dag, kanskje bare en slik uke. Melankolien ligger i pannen og hjertet uten at du helt vet hvorfor. Det er greit, det er slik i livet noen ganger.

Da står man opp kl 06.00 og lager førsteskoledagsfrokost for den voksne studenten i huset og sender han av gårde med sekken full av lykkeønskninger. 4 timer senere-møter en hjertevenn på butikken og kjøper inn deilig frokost/brunch, tenner lys og drikker kaffe fra gamle kopper. Tusler så en lang tur. Finner ett rykende ferskt costume i postkassen-med løfte om en ny høst-og setter på bon iver på wimp. Slapper av på sofaen med ett lite glass kjølig vin og venter på mannen skal komme hjem. Så kjenner man hvordan melankolien svinner som dugg for solen. Kanskje er den der i morgen, men morgendagen har nok med seg selv og jeg nyter følelsen her og nå.

Festival

Slane house 2011


Vær trygg. Vi kommer definitivt til å være de foreldrene som barna våre skjemmes av. Hjelpes. En gjeng med unge voksne som leker festival-en langhelg-med t-skjorter og pass, deilig mat og drikke. Jeg ser det for meg, år 2028, festivalen har 20 års dag og vi tvinger barna våre for n'te gang å bli med. "FESTIVAAAAL" roper vi. "Du skal leke med de andre Slane House barna og ha det GØY". Det blir stas.

Årets festival ble avholdt på Levanger hjemme hos Elin&skateBård. De er voksne og har et stooort hus og en liten bebis som de låner bort for anledningen. Det ble bytur (til Trondheim) på fredagen og "bytur" (til Levanger) på lørdagen. Trivelig selskap, nydelige venner, lange samtaler, spill, tivoli, god mat og ett lite glass vin. Slane House tradisjonen fortsetter.

Ett minutts frihet

Tårene smaker blod.
Jeg skulle ønske at jeg bare kunne ta den smerten som de bærer.
At jeg kunne ta marerittene, fjerne lyden, panikken, følelsen av å ikke strekke til eller "ikke gjøre nok". Bare for ett minutt.
Ett minutt i frihet fra det helvete de opplevde.

Det er ikke tilfellet.

SHF opprinnelse

Slane House Festival! En festival som ble laget av Kine&Marius opprinnelig for å holde Lottevår med selskap en trist februar i Dublin 08. Gode venner ble invitert på fest, vi spiste taco og gikk rundt med festivalskjorter og pass. Dette falt i smak og har blitt en nydelig liten tradisjon. Således møtes vi alle oss-med mann,barn og dyr-en gang i året-en plass i norges land.

Festival 2008





Festival 2009


Festival 2010

En helt annen verden

En helt annen verden. Dette skulle ikke skje i lille evntyrNorge med konge, dronning, prinsesser og troll. Vi er blitt helt annerledes, men fremdeles likedan. "En nasjon i sorg" har fått plass den 22. juli i bursdagskalenderen, vi gråter alle sammen. Alle kjenner NOEN eller noen som kjenner noen, vi blør alle sammen. Det gjør så ulidelig vondt, en ny smerte vi aldri skulle følt.

Hele Norges far stryker oss på kinnet og klemmer oss hardt. Han lover at dette kommer til å gå bra, at vi ALDRI vil glemme, at vi skal ta vare på hverandre. "Vi kommer til å møte nye prøvelser, men vi skal bestå også dem" Hevn og hat blir ikke nevnt.

En hel nasjon står sammen i kjærlighet og samhold for gjenreisning og oppreisning - oppløftet av ett hav av roser. Vi er sterkere sammen. Jeg er dypt takknemlig for å leve blant ett slikt folk, at vi har slike ledere, at alt dette er mitt. Norge, mitt kjære vakre Norge.

Fisketur og nidelven stille

Fisketur. Ut på havet, langt fra land. Det er bare oss og kreftene fra det store blå. Jeg føler meg liten. Det fiskes i alle retninger og de sier ting som agn, stang, dorg og håndsnøre som de pilker med. Det skal bløgges, det spruter blod og innvoller kastes på havet. Båten beveger seg opp og ned og danser i takt med havet. Solen er sterk og skaper tusenvis av diamanter i vannflaten. Langt der borte skimter vi lilleSula. Tankene mine flyr med måsene til de brått vender seg innover igjen-jeg må på do. Å nei, jeg må skikkelig tisse, jeg må holde meg, vi snur jo sikkert snart. Jeg klarer ikke tenke på noe annet og jeg er omringet av hav. Det skvulper og slår vann i mot meg, jeg klarer ikke mer.

"unnskyld men, jeg må viiiirkelig så veldig på do"
De blir ikke sinna "skjønner, men det er ganske langt inn til land, du burde kanskje tenke på alternative metoder" Han tuller tenker jeg, nå er det like før han begynner å le og snur båten. Det gjør han ikke. "Det er mange som har gjort det før deg" forsikrer han meg(men det er bare menn-det glemte han å si). Jeg ser forskrekket inn i ingen andre valg. "Vi snur oss vi vet du, marius kan hjelpe deg." Jeg dør, kaster av meg skoene, trekker av meg buksene, marius holder på å le på seg brokk-jeg er veeeeldig seriøs. Han holder ett godt tak i vesten min, ler og ler, jeg tviholder i en stang on henger halvveis utenfor båten. I bakgrunnen hører jeg familien Rokseth "nidelven stille og vakker du er.." Det er surrealistisk. De har stemt i pausemusikk, eller tissemsuikk for å gjøre det enklere for en med -tisse med publikum- angst.

Det hele er over og lettelsen er enorm- på så mange måter. Vi fisker videre som om ingen ting har skjedd. Alt er normalt, men nidelven stille vil aldri igjen bli den samme.

Noen utenom det vanlige.

Opplevelsen av Sula. 43 timer spekket full med opplevelser som skulle tatt en uke. Utslitt, men på den gode tilfredse måten. Jeg er ikke overrasket, jeg vet at jeg har mange vakre mennesker i livet mitt, men likevel blir jeg tatt på sengen av en slik altoppslukende lykke. Denne familien i havgapet med Sula i sin sjel, så imøtekommende, hjertevarm, inkluderende og interessert. Vi var som en av dem å regne i 43 timer.

"Kjære familien Rokseth, takk for en fantastisk opplevelse. Det er lenge siden jeg har smilt og flirt så lenge uten stans. Dere er alle noe utenom det vanlige"

Tordenkaffe

Når himmelen er kjempe sinna og buldrer og braker og gjør oss mennesker bittesmå, da er det bare en ting som funker - tordenkaffe - laget av famo. Forsynes inne, nytes ute mens vi ser på været under pledd og varmelamper.

Lydiabrygga er åpen

Sjøgato i Mosjøen hvor Vefsna møter havet og mennesker nyter livet.