Jeg tenker på det av og til hvordan vi dras inn i andres verden og
hvordan andre krysser min uten at vi legger merke til det. Det hender
noen ganger når jeg er ute og går. Jeg i mitt tempo, møter ett annet
menneske og veiene våre krysses akkurat slik at ingen av oss må vike.
Ingen må verken gå saktere eller fortere, vi bare krysser hverandres
verden helt perfekt med så liten margin at jeg kan kjenne på varmen de
etterlater seg.
Det har skjedd flere ganger i det
siste, som om universet prøver å si meg noe. Det slår meg at vi alle
spiller rollen som statist i en hendelse hos en annen. Det er rart og
jeg blir smal av å tenke på det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar