Min mormor har 100 barn og 1000 barnebarn, men i dag fikk jeg alenetid med henne. Hun hentet meg på jobben så gikk vi sammen til en kafé som jeg fikk velge. Mormor er så god, hun er alltid glad for å se meg og hun gir meg de beste klemmer.
"Nå skal vi kose oss altså, Kinemor".
Det er mange ledige bord og vi kan velge det som gir en perfekt kine-mormor stemning. Jeg føler meg som verdens viktigste person der jeg sitter og har alenetid med mormor. Vi bestiller oss deilig salat med brus og kaffe og får servert vann fra vinflaske. Vi snakker om livet, døden, helsen, kjærligheten og stjernene. Hun tar meg med inn i eventyrene sine, forteller spennende historier fra den tiden da hun var ung og fortellinger fra da jeg var liten. Hun har opplevd så mye mormor, både godt og vondt og alt dette har gjort henne sterkere. Hun elsker livet og menneskene i det. Hun har ett hjerte som inkluderer alle og jeg undrer på hvordan det store hjertet kan få plass i den lille kroppen. Er hun en engel? Jeg spør, men hun bare ler, jeg tenker at hun hadde nok ikke kunnet si det om hun var det. Timene flyr og jeg må dra. Jeg tar med meg god klem og en stor dose mormors visdom.
å, fina mi!
SvarSlett