En helt spesiell tirsdag

Watch out for krillolje dama! Hun puster ikke og kan dermed prate til den som lytter blir blå, og lett som ingen ting er du ett nytt å bedre menneske med shakriolje og fjasiolje som over-all gir en mye bedre effekt enn krushniolje. Jeg svetter i ørene etter sammenstøtet. Anywhoo, det er påskevær og påskegodt og deilig vår i Trondheim.
Jeg nyter det.

I går var min helligdag. Tirsdager har vært det en stund nå, men denne skulle bli så veldig spesiell.

Jeg starter livet en halv time for sent, men det går bra. "Løper" ned til MIN dromedar for nyte Astrid (min kjære Astrid), før hun skal på jobb. Det er alltid så deilig å snakke med denne vakre kvinnen. Jeg føler meg oppmuntret og oppløftet. Jeg nyter det. Hun må dra og jeg koser meg med boka mi før kroppen skal trene litt.

Så skjer det noe spesielt.

"Hei Kinemi. Kan jeg få spandere på deg middag?"
Jeg elsker middag og spesielt når jeg slipper å lage den selv og enda mer spesielt når noen andre vil betale! Vi møtes og velger Søstrene Karlsen. Kanskje den dyreste og fineste plassen på solsiden. For en luksus tenker jeg.
Jeg nyter det.

Så blir jeg overrekt en blomster og ett brev. Jeg blir paff, hva feirer vi? Hva har jeg glemt? "Jeg har skrevet ett brev som jeg gjerne vil lese til deg". Nå gaper jeg. Hva er dette for en kjærlighetserklæring? 1 1/2 side tettpakket, maskinskrevet brev med ord som danser på roser rundt meg. Tårene presser på og jeg klarer ikke holde tilbake. Tørker forsiktig bort uten at noen merker det. Brevet beskriver hvordan jeg er, sett gjennom noen andres øyne. Det er uvirkelig.
Jeg nyter det.

Denne enorme kjærlighetshandlingen ble gitt meg av min dyrebare venninne, Majs. Hvem har slike venner? Jeg kan ikke tro det. Det er vanskelig å ta inn alle ordene på en gang, men jeg sparer dem i hjertet mitt. Jeg tenker på hvordan det speilbildet jeg ser kanskje ikke alltid reflekterer det bildet som omverden ser. Kjører vi oss fast i ett bilde av oss selv som ikke stemmer? Er vi sanne mot oss selv i en vurdering av oss selv? Kanskje skulle vi tørre, bare for en liten stund, å tro på noe utenfor vår egen oppfattelse? Jeg synes det er vanskelig, men velger og nyte øyeblikket.

Maten kommer og vi koser oss i selskap med hverandre, noen få dyrebare timer midt i en travel hverdag.