Innetermos

Det er lenge siden jeg så og siklet på Ingunn sine termoser fra fortiden. De er så utroooolig fine og gamle og er av den sorten at hvis man mister dem i bakken eller detter oppå dem eller bare heter Kine og har de med på tur, så knuser de. Jeg har ikke telling på hvor mange slike termoser jeg ødela til mammas store fortvilelse da allesomen var lånt i siste liten før en skole-skog tur. "Vær forsiktig med termosen da Kinevennen".

Kjære vene, lille klumpete og klossete Kine som alltid var blid og hadde det kjempe koselig på tur. Det var bare det at sekken og pølsene og sitteunderlaget alltid ble gjennombløt og farget av varm kakao. "Neimen Kine, har du ødelagt denne termosen også?" -oppgitt mamma mens lillekine ser i gulvet med en dryppende sekk på ryggen. Det er veldig artig nå, den gangen - not so much.

Uansett, jeg gikk forbi fretex her om dagen da ingen ting annet i livet kunne oppmuntre meg. Hva ser jeg lysende i vinduet? Jeg springer inn og spør "hvor mye for termosen i vinduet? Jeg tar den!" roper jeg ut før hun rekker og svare på spørsmålet. I dag skal den innives og til kaffen serverer jeg kolibriegg på juliefatet.