Det ligger rett der inne. Bare ett tynt lag, som cellofan, hindrer det fra å renne over. Jeg klamrer meg fast til kontrollen, men kjenner at den svinner henn som sand mellom fingrene. Nå er de her igjen. Jeg ser dem. De hilser på meg med takk for sist. Det er tomhet og broren utilstrekkelig som har tatt med seg kaos og tankekjør. Jeg venter høflig på deres avskjed.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar