Livets lotto

I lang tid har jeg ønsket å bli endel av en hjelpeorganisasjon. Jeg fikk veldig hjerte for plan fadder ordningen og har lenge tenkt at dette er noe jeg vil gjøre, men det blir med de fine tankene. Mamma sier til meg at vi som bor her i Norge har vunnet i livets lotto hver eneste dag og dette har brent seg fast i tankene og følelsene mine. Det er millioner av barn som trenger at noen hjelper dem med mat, drikke, klær og skolegang. Jeg føler at vi hører så mye om dette at vi til slutt velger å distansere oss fra hele fakta. Det blir rett å slett for mange til å i hele tatt prøve å hjelpe litt. Min hjelp blir jo som en dråpe i havet i forhold til hvor mange som er i desperat behov for hjelp til å overleve. Jeg sitter her i sofaen min og lar meg selv kjenne på denne håpløsheten. Jeg lar den overta kroppen min og den bringer meg til tårer. Jeg var på denne konserten for organisasjonen Streetlight i dag. Den rørte ved meg på så mange måter. Ikke først å fremst fordi det var mye fin musikk, men fordi vi fikk høre historier fra de som jobber der. De som er like gamle som meg som ser, opplever og tar litt av smerten fra de som har så altfor mye. Jeg kjente hjertet sank til gulvet og jeg bestemte meg for at litt er bedre enn ingenting. Det er kanskje bare ett barn der ute som får hjelp fra akkurat meg, men det er ett barn! Ett liv som kanskje vil bli forandret, ett håp for noen som ikke har det. Litt ER bedre enn ingenting.