Fisketur og nidelven stille

Fisketur. Ut på havet, langt fra land. Det er bare oss og kreftene fra det store blå. Jeg føler meg liten. Det fiskes i alle retninger og de sier ting som agn, stang, dorg og håndsnøre som de pilker med. Det skal bløgges, det spruter blod og innvoller kastes på havet. Båten beveger seg opp og ned og danser i takt med havet. Solen er sterk og skaper tusenvis av diamanter i vannflaten. Langt der borte skimter vi lilleSula. Tankene mine flyr med måsene til de brått vender seg innover igjen-jeg må på do. Å nei, jeg må skikkelig tisse, jeg må holde meg, vi snur jo sikkert snart. Jeg klarer ikke tenke på noe annet og jeg er omringet av hav. Det skvulper og slår vann i mot meg, jeg klarer ikke mer.

"unnskyld men, jeg må viiiirkelig så veldig på do"
De blir ikke sinna "skjønner, men det er ganske langt inn til land, du burde kanskje tenke på alternative metoder" Han tuller tenker jeg, nå er det like før han begynner å le og snur båten. Det gjør han ikke. "Det er mange som har gjort det før deg" forsikrer han meg(men det er bare menn-det glemte han å si). Jeg ser forskrekket inn i ingen andre valg. "Vi snur oss vi vet du, marius kan hjelpe deg." Jeg dør, kaster av meg skoene, trekker av meg buksene, marius holder på å le på seg brokk-jeg er veeeeldig seriøs. Han holder ett godt tak i vesten min, ler og ler, jeg tviholder i en stang on henger halvveis utenfor båten. I bakgrunnen hører jeg familien Rokseth "nidelven stille og vakker du er.." Det er surrealistisk. De har stemt i pausemusikk, eller tissemsuikk for å gjøre det enklere for en med -tisse med publikum- angst.

Det hele er over og lettelsen er enorm- på så mange måter. Vi fisker videre som om ingen ting har skjedd. Alt er normalt, men nidelven stille vil aldri igjen bli den samme.