Se med nye øyne

Jeg tar meg selv ofte i å drømme at jeg bor i en annen by. En stor pulserende by med masse mennesker overalt, hvor du står og går i kø uansett hva du gjør og hvor du skal. En by som er kaotisk, men hvor jeg midt i kaoset har funnet min egen lille oase av frihet. Det være seg en liten kafé, en liten park eller en benk som hele universet bare vet tilhører meg. Der jeg kan være i selskap med meg selv og undre over livet og nyte en kaffe, en frihet, før det herlige kaoset igjen omslutter meg. Slik er det ikke i byen min. Den er forutsigbar, kjedelig og lite romantisk. Eller er den det? Jeg lurer på om den byen man har vokst opp i noen gang kan være en romantisk drøm? Eller er det slik at man bare blir blind for det som er rett foran seg og egentlig så handler det om å se med nye øyne? Hvis jeg i dette øyeblikk nullstiller meg, hva har du og gi meg byen min? Jeg er åpen.